Amanda (14) velger kun bievennlige blomster

– Det er mange som ikke har fått med seg hvor viktig dette er, sier Amanda Roka (14). Les hvorfor du bør tenke nøye gjennom hva du planter utendørs.

Tekst Marianne Alfsen Foto Fredrik Naumann Publisert juni 9, 2017

– Der kan vi ha litt oregano, det blir fint, sier mamma Caroline Roka (44). Amanda (14) setter varsomt planten i jorden, under plommetreet og innimellom bringebærbuskene og lavendelplantene, som strekker seg viltert mot solen etter vinterdvalen. I et to ganger to meter stort blomstrende hjørne, i en trang bakgård på Grünerløkka, har alle plantene én ting felles: Bier elsker dem. Det er helt bevisst.

Det hele begynte med en serie biebegravelser. På vei hjem fra skolen kom Amanda stadig over døde bier og humler på fortauet. Helt siden hun var liten har intet insekt måttet bøte med livet uten en verdig jordfestelse, så hun plukket dem opp og tok dem med hjem.

– Det ble mange begravelser, ja, smiler mamma Caroline.
De begynte å spørre seg om hvorfor det var slik.

Amanda (14) og mamma Caroline Roka er miljøbevisste Løkkaentusiaster. Hvert år velger de seg et nytt felles miljøprosjekt. I fjor var det familiekonkurranse om å ikke bruke plastposer. I år står bievennlig blosterbed på planen.

Færre bier i Oslo enn før

Alle planter må pollineres for å formere seg. Til det trenger mange av dem hjelp fra humler, bier og andre insekter, som overfører pollenkorn fra blomst til blomst, slik at plantene befruktes og nye frø blir til. Men de små hjelperne har støtt på trøbbel. Der det før var summende blomsterenger, har det over tid bredt seg en by av asfalt og betong. Bienes habitat – naturlige hjem – er skrumpet inn til spredte grønne lunger. En park her, en balkongkasse der.
– Dermed er det langt færre bier i Oslo enn før, forteller Bård Bredesen, bienes mann i Bymiljøetaten.

Det er ikke bra for byen vår.
– Biene er nøkkelen til vårt livsgrunnlag. Uten bier kan mange av plantene ikke formere seg og dør ut, sier Bredesen, og påpeker at de ikke bare har livets rett på grunn av jobben de gjør. De hører til her, i Oslos rike biologiske mangfold.

Heldigvis har vi i Norge sluppet unna den uforklarlige massedøden som har rammet bier særlig i USA, men også i Europa. Men urbanisering, industrielt landbruk – som sår kun én art på store områder – sprøytemidler og klimaendringer, har skapt mat- og boligmangel for biene også her. Heldigvis kan du og jeg lett gjøre noe med det.

Ugress er ikke ugreitt

– Se her da, hun er i full gang!
Sigrid-Ann Mortensen trekker varsomt ut det hjemmesnekrede insekthotellet på husveggen i en frodig villavei på Nordstrand. Den geskjeftige bien enser oss ikke, men bygger videre på redet rundt pollenmatpakken som venter når egg blir til biebarn – larver.

Rundt oss vokser hagen rufsete og viltert, med en plen full av løvetann. Ikke fordi lederen av Nordstrand hagelag og guiden i Botanisk hage har mistet grepet.
– Jeg har latt gresset gro og løvetannen stå fordi biene elsker det, ler Sigrid-Ann. Understreker at det ikke er nødvendig å la hele plenen gro igjen, men kanskje la noen flekker stå her og der – og se hva som kommer opp. Blåkoll eller marikåpe kanskje? For biene liker det viltre og uhemmede.

– Villblomstene er dessuten aller viktigst for de pollinerende insektene. De har stått lenge i jorda og magasinerer næringsstoffer i større grad enn sesongblomstene, særlig de fra plantesenteret, som ofte er tilsatt veksthemmende midler for ikke å vokse seg ut av pottene. Stauder er derfor også bedre enn sesongblomster, forklarer hun.

– Jeg har alltid vært glad i planter, men i dag ser jeg hagen i en større sammenheng, forteller Sigrid Ann Mortensen. Hagen hennes er en vilter biehimmel.

Mindre bieaktivitet i hagen

Akkurat som for Amanda, var det egne erfaringer som førte Sigrid-Ann til biene.

– Jeg oppdaget at fruktplantene, særlig bringebærene, ble dårligere pollinert enn før. Ofte ble bare halve bær modne, forteller hun.
Da hun la én og to sammen ble svaret mindre bieaktivitet i hagen, som har vært i familiens eie i over 100 år.
– Da begynte jeg å se hagen i en større sammenheng, sier hun og guider oss gjennom grønnsaksbed der noe av gressløken får stå i fred og blomstre, uten å bli spist, og jorden er gjort klar til kål. Villmorelltreet, som bærer surere frukt enn kjøttmorelltrærne, men som biene liker bedre. Blomkarse, solsikker, isop, bjørnerot, løvemunn, storkenebb og alunrot.

– Det summer igjen av liv i hagen, sier en fornøyd Sigrid-Ann.

Sigrid Ann Mortensen legger ikke bare til rette for at villbiene skal trives i hagen hennes. Hun røkter også honningbier bak huset på Nordstrand og holder foredrag om bienes betydning.

Det er full fart i innsektshotellet til Sigrid Ann Mortensen på Nordstrand. Saftige «pollenmatpakker» venter bielarvene når de klekker, før de skal ut i verden og bidra til å fornye den.

Enkelt og effektivt

Det gjør det også i bakgården på Grünerløkka.
– Det kule er at det faktisk fungerer. Det summer konstant, bier non-stop, sier Caroline.
– Det er gøy å føle at man faktisk bidrar til noe. Ikke er det vanskelig å gjøre heller, det er jo helt vanlige blomster, som du får i butikken. Det er

bare å velge de som er bievennlige istedenfor de som ikke er det, sier Amanda, og legger til:
– Vi ligger litt etter her i Norge. Det er mange som ikke har fått med seg hvor viktig dette er.
Snart skal hun henge opp insekthotellet som lillebror Nicolai snekret til 14-årsdagen, og hun er allerede i gang med å planlegge nye bed sammen med mamma.

Kommunen gjør også sitt, blant annet gjennom å sørge for at de tradisjonelle blomsterengene får gjenoppstå.
– I dag er det omtrent 50 blomsterenger i Oslo, som vi skjøtter. Og flere skal det bli. Vi arbeider for å få et nettverk av blomsterenger i Oslo by forteller Bård Bredesen.

Hva med deg? Vil du bidra med matfat og bolig til bier?

Bidra med en blomst

– Hvis alle planter en blomst hver, så blir det tusener til sammen, sier Agnes Lyche Melvær, tidligere koordinator i ByBi.

Bier må ikke bare ha mat og bolig. De må kunne møtes og lage barn. Men villbier, som ikke lever i kuber men hver for seg, orker ikke fly mer enn noen hundre meter før de må ha mat og hvile. Derfor trenger de et nettverk av frodige områder i passe flyavstand fra hverandre. Siden 2015 har Oslos urbane birøkterlag ByBi, i samarbeid med Miljødirektoratet, invitert befolkningen med på dugnad: Sammen kan vi skape en pollinatorpassasje fra øst til vest.

– Mange tenker at det nytter ikke hva jeg gjør, men hvis alle planter en blomst hver, så blir det tusener til sammen. Alle er viktige brikker, som hjelper Polly og Pelle Pollinator å møtes, smiler initiativtaker Agnes Lyche Melvær, tidligere koordinator i ByBi.

Byens befolkning ble invitert til å laste opp bilder av sitt blomsterbidrag på et Oslo-kart, for å synliggjøre hvordan felles innsats kan skape en blomstrende motorvei for elskovssyke bier.

– Responsen fra folk var helt utrolig, forteller Agnes. Fra en potte på en balkong til etablering av humlegate på Tøyen – mange enkeltpersoner og grasrotgrupper ville være med.
– Noe av det vi ville, var nettopp å koble sammen de mange gode enkeltinitiativene som allerede var i gang, sier Agnes.

Selv om prosjektet er over, lever pollinatorpassasjen videre. Din blomsterkasse eller ditt blomsterbed kan bli neste byggestein i det livsviktige nettverket – som gjør byen vår rikere.

Pollinatorpassasjen i Oslo er en så god idé, at den har spredt seg til andre byer i både Amerika og Europa.
– Det er jo kjempegøy, sier Agnes, og humrer litt over at enkelte utenlandske medier tolket prosjektets engelske navn – Pollinator Highway – som at Oslo hadde anlagt en faktisk, fysisk motorvei. For bier.