Oslos avfall – fra dumping i fjorden til lagring under havbunnen

Året er 1946 og i Nordstrands Blad er det publisert et hissig leserinnlegg:

«Fluene surrer mot rutene, det surrer i haven, det surrer over middagsmaten og det surrer som reneste «Skymasters» omkring hodeputen om nettene. Menn på Ulvøya sa de ikke fikk barbert seg fordi speilet var dekket av fluer og flueskitt. Langøyene er syndebukken, og vi går rundt og ønsker at hvis det skal falle en atombombe, så må det være på Langøyene og ingen andre steder i hele verden. Hvor vidt Oslo Renholdsverk har krav på å kalles renholdsverk er en sak som i høy grad kan betviles»

Nordstrands Blads oppgitte leser ble hørt, for i 1948 ble det slutt på søppeltømmingen på Langøyene.

Oslos avfall som big business

Synet på søppel har endret seg betraktelig gjennom årenes løp. Fra å bli sett på som overflødig og ubrukelig, og noe man vil få bort så raskt som mulig, regnes dagens avfall som en ressurs. Ulike avfallstyper brukes som råstoff i produksjon av nye varer gjennom gjenbruk og gjenvinning. Matrester blir til drivstoff og gjødsel. Energien i restavfallet utnyttes til fjernvarme.

– Etter at Oslo fikk sitt kretsløpsbaserte kildesorteringssystem i 2009 har avfall sakte men sikkert endret seg fra «æsj» til ressurs. Så i stedet for å tenke at dette må vi få bort eller brenne, kan vi bruke det til andre ting, sier Cecilie Bjørnethun.  kommunikasjonssjef i Energigjenvinningsetaten (EGE).

Det kreves kloke hoder for å finne ut av hvordan mat kan bli til biogass

Cecilie Bjørnethun

Hun mener avfallsbransjen, som tidligere ble sett på som en skitten bransje med bare «søppeltømmere», nå har blitt en bransje som driver med forskning og utvikling på høyt nivå;

– Det kreves kloke hoder for å finne ut av hvordan mat kan bli til biogass og hvordan produksjonssystemer kan bli mer effektive. Oslos avfall har dessuten blitt «big business», for det koster å kvitte seg med avfall på en miljøvennlig måte, sier Bjørnethun.

Levende by

Se hva som skjer med den grønne posen din!

Alnaelva var Oslos kloakk

Forfatter og historiker Inge Torstenson har tatt et skikkelig dypdykk i historien til Oslos avfall og skrevet boka «Fra Nattmann til Renholdsverk – Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år.» I boka kommer det fram at Alnaelva ble brukt som søppeldynge og kloakk fram til slutten av 1500-tallet. Da kom det imidlertid nye regler på bordet.

I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 ble det satt inn tiltak mot forurensing av «byens vanning», gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre «møg, adsel eller anden urenlighed» ut på gater, brygger og broer eller tømme det i elvene. For å hindre «urenlighet, onde lugt og stank» ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.

På 1600-tallet dukket renovasjon som egen profesjon opp her til lands. Renovasjon var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming, noe som ble ansett som et urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller «rakkerne» som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet som en pariakaste. Myndighetene prøvde å forhindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685, som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Nå var det heller ikke lov å kalle barna deres for «rakkerunger».

Med den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet begynte imidlertid større ting å skje i byen. Christiania byttet navn til Kristiania og byen fikk kommunalt brannvesen, bygningsvesen, veivesen, havnevesen, skolevesen, kommunale vannledninger, kloakkledninger, gassledninger og elektriske ledninger. Avfallet ble også håndtert. Det kom påbud om daglig fjerning av søppel fra husene i indre by, og annenhverdag i ytre by. Men søppelproblemet begynte å vokse – for hvor skulle den gjøres av?

På slutten av 1800-tallet ble det ytret ønske om en «søppeløy» i Oslofjorden. Det hadde lenge vært snakk om et forbrenningsanlegg, men planene ble lagt på is fordi bysøppelet inneholdt mye ikke-brennbart materiale. Et forbrenningsanlegg ville derfor blitt for dyrt å bygge og drifte.

Avfall

Dette kaster oslofolk oftest feil i de lilla posene

Et øyrike av søppel

I 1908 begynte Renholdsverket å bruke sundet mellom Nordre og Søndre Langøy til  avfallstømming. Sundet ble avsperret med lenser, slik at det kunne fylles med gateoppsop og husholdningsavfall.

Søppelmengden ble etterhvert så stor at lensene ikke klarte å holde avfallet på plass. Flere skipsvrak ble senket i fjorden for å bryte strømningene, men søppel fløt ut av området. I 40 år ble Langøyene brukt som fylling.

Selv om søpla var ute av syne, var det likevel ikke en problemfri og bærekraftig løsning. I 1933 ble det meldt at forurensningen i Oslofjorden hadde gått for langt. «Fisken dør!» sa formannen i Oslofjordens fiskerforening. Stank og flueproblemet ble betydelig. Det kunne være så mange som 1000 fluer per kvadratmeter, og avfallet hadde startet å gjære. I de dype lagrene med avfall kunne temperaturen stige til 80-90 grader og brann i avfallet var stadig et problem. Med sur røyk fra brannene ble luktproblemet forsterket.

I 1938 ble det derfor bestemt at søppelfyllingen skulle legges ned. Det skulle likevel gå hele ti år får den faktisk ble nedlagt, mye på grunn av krigen. Først i 1948-49 ble driften helt avviklet, og etter flere års rydding åpnet badeplassen for publikum i 1952. Med egen båtrute til øya, ble den straks en av de mest populære reisemålene fjorden.

Levende by

– Jeg tror ikke folk er klar over at de kan fiske rett utenfor blokka si

Bærekraftig utnyttelse av Oslos avfall

Nå var spørsmålet hvordan utnytte Oslos avfall på best mulig måte? I 1966 stod forbrenningsanlegget på Nordre Hovin klart for prøvedrift. Husholdningsavfallet skulle brennes og anlegget skulle levere energi i form av fjernvarme til nærliggende industri. Forbrenningsanleggenes tidlige barndom slet med de synlige og luktbare utslippene. Det var dårlig rensing av røykgassen fra anlegget, og lav og ujevn forbrenningstemperatur forsterket problemene ytterligere. Fortsatt var de store søppeldeponiene vanlig.

Ved deponering av avfall kan utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fortsette i mange tiår

Tarjer Tobiassen

I 2009 ble det forbudt å deponere nedbrytbart avfall i Norge, og i dag finnes det ikke søppelfyllinger. Gamle deponier er gjort om til golfanlegg og turområder – som Grønmo – og noen deponier er det bygget ny næring over. Det er det gode grunner til.

– Ved deponering av avfall kan utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fortsette i mange tiår etter at avfallet er deponert. Derfor er det viktig at både deponidriften og en eventuell avvikling overvåkes nøye for å unngå negativ påvirkning på nærområdene. I tillegg krever det enorme arealer for å drive et deponi for en storby over lengre tid. Nærliggende eksempler er Grønmo og Langøyene, forteller Tarjer Tobiassen, overingeniør i Renovasjonsetatens utviklingsavdeling.

Smarte folk

De jubler over at matavfallet ditt havner her

Slik kan byens avfallssystem trekke  klimagass ut av atmosfæren 

Mens søppelbilen har blitt verditransport og søppeltømmeren nå befinner seg i gjenvinningsbransjen, har utviklingen blitt pushet videre.

– Vi får stadig mer bærekraftige avfallsløsninger i en sirkulærøkonomi. Mange ansatte er stolte over å bidra i en bransje som nå er en viktig bidragsyter for å nå Oslos klimamål, bekrefter Bjørnethun, som mener byen er ledende innen bærekraftig avfallsutnyttelse.

– Oslo er ledende takket være politikere som valgte å investere store summer i å bygge to sorteringsanlegg, et nytt forbrenningsanlegg og et topp moderne biogassanlegg for å håndtere husholdningsavfallet til Oslo. Byens innbyggere skal også ha stor takk for at dette er et vellykket prosjekt, og som gjør at delegasjoner fra hele verden kommer for å se på Oslos løsning med kildesortering i grønne og blå poser.

Restavfallet i Oslo brennes, og energien utnyttes til fjernvarme for boliger og næringsbygg. I prosessen slipper imidlertid forbrenningsanlegget på Klemetsrud ut  CO₂tilsvarende 14 prosent av byens klimagassutslipp. Nå kan hele Oslos avfallssystem bli karbonnegativ. Det vil si at den trekker CO₂ ut av atmosfæren. Nøkkelen ligger i å fange og lagre klimagassen etter forbrenningen, såkalt Carbon Capture and Storage (CCS).

Planene om CO₂-rensing på Klemetsrud har vakt nasjonal og internasjonal oppsikt. Nå er målet et fullskala CCS-anlegg, der CO₂ fraktes til et mellomlager på Vestlandet og pumpes ned i undersjøiske formasjoner i Nordsjøen. Teknologien for lagringen har vært brukt av oljebransjen i over 20 år.

– I 2016 ble det satt opp et testanlegg på Klemetsrud for å se hvor vellykket det var å fange CO₂ fra avfallsforbrenning. Det har aldri blitt gjort før i verden. Det var meget vellykket og Klemetsrudanlegget er med videre i kampen om å få midler til å bygge et fullskala CCS-anlegg. Vi krysser nå fingrene for at regjeringen skal investere de nødvendige midlene som trengs. Det er nødvendig for at Oslo skal nå klimamålene!

Fangst og lagring av CO₂ er også nødvendig for at verden skal nå sine klimamål. Det slår FNs klimapanel fast i sin rapport om 1,5-gradersmålet.  Lykkes CCS-prosjektet på Klemetsrud kan teknologien tas i bruk i 450 andre avfallsforbrenningsanlegg – bare i Europa.

Norges avfall – i årstall

 

• 1860 Sunnhetsloven blir en viktig milepæl for avfallsbehandling i Norge. Kommunene fikk ansvaret for å begrense helse- og hygienerelaterte problemer knyttet til forsøpling.
• 1928 Lov om kommunal renovasjon gir mulighet til å innføre obligatorisk renovasjon.
• 1970 Det blir iverksatt en utredning om løsning av avfallsproblemer i regi av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
• 1972 Miljøverndepartementet opprettes.
• 1973 Resirkuleringsutvalget legger frem første offentlige utredning om avfall.
• 1974 Statens forurensingstilsyn opprettes.
• 1975 Resirkuleringsutvalget legger frem avsluttende innstilling. Den årlige stigningen i råstoff-forbruket fra jomfruelige ressurser skal begrenses, mengden resirkulert materiale økes, produkters levetid skal forlenges og andelen produkter som skal resirkuleres skal økes.
• 1976 Regjeringen legger frem en stortingsmelding om forurensing.
• 1981 I Forurensingsloven blir det kommunale ansvaret for folkehelse utvidet til et lovpålagt kommunalt ansvar for forbruksavfall. Loven gir kommunene plikt til å organisere tvungen, ordnet renovasjon for kommunalt avfall og problemavfall.
• 1987 Brundtlandkommisjonen presenterer sin sluttrapport, som introduserer begrepet bærekraftig utvikling.
• 1990 Avfallspyramiden etableres som styringsmodell for norsk avfallspolitikk.
• 1999 Regjeringen innfører avgifter på deponering og forbrenning av avfall.
• 2000 LOOP blir stiftet mål om økt kunnskap og forbedrede holdninger og adferd knyttet til kildesortering og gjenvinning.
• 2004 Nye definisjoner på avfall; blir delt inn i husholdningsavfall og næringsavfall.
• 2005 Det nasjonale resultatmålet for gjenvinning økes med sikte på 80 prosent avfall til gjenvinning innen 2020.
• 2009 Forbud mot deponering av nedbrytbart avfall.
• 2013 Regjeringen legger frem ny strategi om å redusere matsvinnet samt økt gjenvinning av plastavfall og bygg- og anleggsavfall. Strategien setter også fokus på økt innsamling av tekstilavfall og elektronisk avfall.
• 2014 Som en del av klimaforliket på Stortinget i 2012, legger Klima- og miljødirektoratet frem en nasjonal strategi for biogass.
• 2014 Et av tiltakene i avfallsstrategien fra 2013 er et kontaktforum for avfall. Forumet blir opprettet i januar 2014.

• 2015 Deponiavgiften fjernes.

Kilde: Avfall Norge