Innspill til Klimautvalget: Skog og arealbruk

Skog og arealbruk

Karbonrike arealer som skog og myr har en helt sentral rolle i klimaarbeidet, både for karbonlagring og klimatilpasning. Hensynet til naturmangfold inngår også i arbeidet med klimatilpasning. Arealbruksendringer som nedbygging av myr og avskoging er en sentral årsak til både klimakrisen og naturkrisen. Utvalget bør se på hvordan regelverket bør innrettes for å sikre at drenering og ødeleggelse av myr ikke tillates, verken for nydyrkingsformål eller utbygging av vei og annen infrastruktur, bolig, næringsutvikling m.m.

Avskoging bør også unngås. Basert på fremskrivningene i Solberg-regjeringens klimaplan[1], vil skog- og arealbrukssektoren få et bokført utslipp på 18 mill. tonn fra sektoren i 2030. Dette er medregnet bruk av kompensasjonsmekanismene i skogregelverket. Utslippsgapet kommer i tillegg til behovet for utslippskutt som følge av Norges utslippsforpliktelse etter EUs innsatsfordelingsforordning. Uten bruk av kompensasjonsmekanismene under EUs skog- og arealbruksregelverk så vil de bokførte utslippene fra sektoren være på rundt 27 mill. tonn i 2030. Med forslaget til innstrammet regelverk i forbindelse med EUs “Fit for 55” og skjerpete skogforpliktelser for landene, så antar vi at dette utslippsgapet vil øke. Avskoging, det vil si permanent omdisponering av skogarealer til andre formål, står for størstedelen av disse utslippene. Virkemidler for å unngå eller begrense avskoging er derfor helt sentralt og vil ha effekt også på kort sikt.

Virkemidler for å øke opptaket i forvaltet skog bør innrettes helhetlig slik at de både hensyntar behovet for skogråstoff i det grønne skiftet, opptak og karbonlagring, samtidig som man sikrer skogens evne til klimatilpasning og naturmangfold. I denne sammenheng bør man vurdere hvordan ulike former for skogsdrift og hogst påvirker karbonlagring både i trær og jordsmonn.

Videre bør det utredes om og hvordan klimatiltak for skogsektoren også bidrar til redusert klimarisiko, slik at skogen rustes til å møte klimaendringene. Dette er viktig også for en langsiktig sikring av karbonlageret i skogen. En variert og mer naturlig utviklet skog vil stå sterkere i møte med lengre tørkeperioder og ekstremvær sammenlignet med ensartet bestandsskog preget av monokultur og flatehogst. De fleste tiltakene for økt opptak som er utredet på nasjonalt nivå, f.eks tettere planting og gjødsling er tilpasset et intensivt og ensartet bestandskogbruk. En mer variert og flersjiktet skog med kontinuerlig og rikt plantedekke på skogbunnen vil gi et rikere og mer robust økosystem og økt karbonlagring i jord. Det er behov for enda mer kunnskap om karbonlagring i jord.

Oslo søker å innrette skogsdriften i kommuneskogen på en måte som er bra både for klima, natur og friluftsliv. Skogsdriften skal simulere naturlig skogdynamikk. Hogstformen er lukket og flatehogst praktiseres i liten grad, kun for små flater. Skogsdriften i Oslo er også lønnsom og gir høy produksjon. Dette viser muligheten for å kombinere hensyn til karbonlagring, klimatilpasning og naturmangfold med behovet for en lønnsom skogsdrift og uttak av skogråstoff til det grønne skiftet. Balansering av flere hensyn er helt nødvendig i møte med både klimakrisen og naturkrisen. Se nærmere Klimaetatens og Bymiljøetatens vurderinger av hvordan klimahensyn kan inkluderes i forvaltningen av kommuneskogen i fotnote[2].